Bachs Franske overture og Italienske konsert fra Clavierübung II

Bach publiserte andre del av Clavierübung i 1735, den inneholder Italiensk konsert i F-dur og Partita i h-moll. Originaltittelen er:

"Zweyter Theil der / Clavier Übung / bestehend in / einem Concerto nach Italiaenischen Gust / und / einer Ouverture nach Französischer Art, / vor ein / Clavicymbel mit zweyen / Manualen. / Denen Liebhabern zur Gemüths-Ergötzung verferdiget, / von / Johann Sebastian Bach / Hochfürstl: Saechss: Weissenfelss:Capellmeistern / und / Directore Chori Musici Lipsiensis. / in Verlegung / Christoph Weigel Junioris.".

De fleste forfattere ser den musikalske betydningen av del II i den kvasi-arketypiske kontrasten mellom de to musikalske stilretningene i barokken (fransk og italiensk) og regner med at valget av toneartene F-dur og h-moll - atskilt av en tritonus - er helt bevisst gjort.

Kilde: Wikipedia

The Art of Pasta and Partita - Marco Mencoboni

Valget av utøver for Clavierübung II faller naturlig på en magnifik utøver og versjoner av Overture i fransk stil og Italiensk konsert. Marco Mencoboni er like hjemme på kjøkkenet som konsertsalene, og kokkekunst og formidlingskunst går hånd i hånd i hans "down to earth" tutorials fra hjemmekjøkkenet og hans utsøkte fremførelser som er livfulle og sjelfulle.

I am Marco Mencoboni, a musician born in 1961 in Macerata (Marche Region). During my career I have treated music as a soloist, conductor, record producer, film producer, actor and writer. 

After an adolescence as a Rock keyboardist, I began studying the organ with Umberto Pineschi. Subsequently I took up harpsichord studies in Amsterdam at the Sweelinck Conservatory with Ton Koopman and Gustav Leonhardt.

Resten er historie som det heter, og den er vel verdt å studere på Marco sin nettside HER

Partita h-moll BWV 831

• Ouverture - 6/8
• Courante 3/2
• Gavotte I - II - I
• Passepied I - II - I
• Sarabande 3/4
• Bourrée I - II - I
• Gigue 6/8
• Echo

Med elleve satser er denne komposisjonen ikke bare langt mer omfangsrik enn partitaene fra del I, de utviser også en langt friere satsfølge - men påfallende nok mangler allemanden (=«tysk dans»), kanskje følte komponisten at navnet gjør dansen for lite typisk fransk. Verket minner med sin frie rekkefølge av motedanser om Bachs orkestersuiter.

En annen forskjell er den enklere melodikken; Bach har tydelig unngått å skrive ut ornamentene; dette er i tråd med fransk barokkmusikk der det vanlige var at utøverne føyde til forsiringene selv. Hvilke manualer som skal brukes forteller Bach med påskriftene forte og piano. Dette gjelder først og fremst i ouverturen og naturligvis i avslutningssatsen - slik tittelen «Echo» hinter om.

Italiensk konsert F-dur BWV 971

• 2/4 F-dur
• Andante 3/4 d-moll
• Presto F-dur

Solokonserten, en musikalsk form der et enkeltinstrument blir stilt opp mot et større klanglegeme, ble utviklet av Arcangelo Corelli og Giuseppe Torelli og videreutviklet av Antonio Vivaldi. Bach studerte tidlig slike verk og skrev allerede i Weimar orgel- og klaverversjoner av studieobjektene; Sechs og Sechzehn Konzerte nach verschiedenen Meistern, BWV 592-597 og 972-987).

I Italienische Konzert fører han denne tankegangen videre; de to cembalomanualene spiller mot hverandre og baserer seg helt tydelig på elementer Vivaldi utviklet, eksempelvis ritornelltemaet som opptrer på ulike trinn og de mellomliggende, sparsomt akkompagnerte solopartiene. Hele komposisjonen koketterer formelig med ideen om at dette er en klaverutgave av et ekte orkesterverk.

I en kritikk skrev Johann Adolf Scheibe 1739:

«Men hvem vil ikke straks umiddelbart innrømme at denne klaverkonserten må ansees som en perfekt modell for en velkonstruert konsert? Det finnes i vår tid svært få, om noen konserter med så fortreffelige egenskaper og som kan utvise en så velordnet utarbeidelse. Det måtte en så stor mester som Herr Bach til, som spesielt når det gjelder klaveret mestret det ganske alene, for å gi oss et slikt stykke i denne musikkformen.»

Tempi = Fart

I en serie av "tutorials" guider Marco Mencoboni "through the splendid world of early music", og i en av disse tar han for seg tempi - og med eksemplets makt bruker han Bachs italienske konsert på en finurlig pedagogisk måte.