Bachs seks cellosuiter

Som mye av Bachs musikk - ble suitene glemt etter hans død, noe som i dette tilfelle også kan bero på at de overskred samtidens cellisters ferdigheter. Den sjette suiten ble regnet som umulig å spille. Suitene fikk en renessanse på begynnelsen av 1900-tallet, da Pablo Casals ble den første til å framføre og spille inn den komplette syklusen.

Suitene er hellige klenodier for alle cellister. Mischa Maisky uttrykker det slik: «Om jeg sier at musikk er min religion, så er disse seks solosuitene min bibel» Rostropovitsj sa: «Uten Bach ville jeg ikke hatt noe liv.» To dager etter murens fall reiste Rostropovitsj til Berlin for å spille Bachs cellosuiter på gata ved Checkpoint Charlie. Bildene fra dette gikk verden rundt.

Ingmar Bergman brukte cellosuitene i flere av sine filmer. I hans siste film Saraband spiller denne satsen fra den femte suiten en sentral rolle, noe tittelen selvsagt viser til. Suitene brukes også i filmene The Soloist, Pianisten, Master and Commander: The Far Side of the World og You Can Count on Me.

Mange har sine favoritt-innspillinger, men det var et tidsskille i 1981 da Anner Bylsma med sin barokkcello kom med sin komplette innspilling i vinylboks. I dag har vel Bylsma vært mentor og inspirasjonskilde for flere av de fremste barokkcellistene som trakterer suitene.

Blant hans elever var Pieter Wispelwey - som har spilt inn alle suitene komplett tre ganger. Den siste ble fulgt av en dokumentar som er verdt å få med seg som en fordypning av denne ikoniske syklusen.

Cellosuite nr 1 BWV 1007 G-dur / Luka Sulic

Det starter fra øverste hylle - rettere sagt fjellhylle - filmet på Monte Canin - Sella Nevea i Italia i juni sommeren 2020.

Luka Sulic er et kroatisk-slovensk stjerneskudd med en stigende karriere, både som solist, kammermusiker - og som en utforskende utøver som liker å bryte barrierer og bygge bro mellom sjangre. Minidokumentaren om "The Journey of 2Cellos" sier det meste om nettopp dette. Det har ingen relasjon til Bach, men et portrett av fenomenet at to cellister samler gigantpublikum som de råeste popstjerner.  Let´s go straight on to the top!

En utforskende utøver som liker å bryte barrierer og bygge bro mellom sjangre

Cellosuite nr. 2 BWV 1008 d-moll  / Steuart Pincombe

Den amerikanske cellisten Steuart Pincombe er en særdeles spenstig musiker som utforsker andre formidlingsarenaer enn den tradisjonelle konsertsalen med prosjektet «Music in Familier Spaces» - og som kobler inn sitt samfunnsengasjement med å projisere human trafficking inn i sin utøvende formidling.

There was nothing that I felt more home playing. When I'm playing Bach I feel this is it.... this is what I love to do

Steuart Pincombe

Cellosuite nr. 3 BWV 1009 C-dur / Reiner Wink

Det er en stor begivenhet å kunne presentere denne fra en ung utøver som leverer på ypperste nivå. Reiner Wink var 14 år da han spilte inn den tredje suiten for "All of Bach". 

Se på extra video om Reiner Winks bakgrunn og hans perspektiv på Bachs suiter.

Litt fra All of Bachs innledende tekst til innspillingen: After the dark Cello Suite no. 2, this Cello Suite no. 3 in C major is a continuation of the good-humoured tone of no. 1, although its mood is one of even cockier self-assurance. Cellist Colin Carr sees the six suites as "Bach's children at various stages of life". Could no. 3 symbolise an overconfident student? Cellist Reinier Wink, the student of Bach Society cellist Lucia Swarts, who recorded this cello suite for All of Bach, thinks that in any case the key of C major suits his own stage of life, saying "young people are simply more often cheerful".

The six suits as Bach's children at various stages of life

Colin Carr

Cellosuite nr. 4 BWV 1010 Ess-dur / Enrico Dindo

Cellosuite nr 4 er litt mer krevende å finne en versjon som treffer godt. Preludiet er lakmustesten - den gir seg ikke helt selv.

Det falt ned på en versjon av Enrico Dindo med en såkalt moderne cello. Han startet sin karriere som solocellist i Teatro alla Scala Orchestra allerede som 22-åring. Senere har han vært solist med orkestre verden rundt, og i dag jobber han som dirigent i tillegg. I dokumentaren og intervjuet med Dindo er det mulig å se han som solist og som spillende dirigent.

Preludiet er lakmustesten - den gir seg ikke helt selv

Trykk på bildet for å høre & se Enrico Dindo spille den 4. cellosuiten

Cellosuite nr. 5 BWV 1011 c-moll / Hidemi Suzuki

Vi klipper fra All of Bachs innledende tekst til innspillingen: Bach could make a cello throb like an organ, as shown in the Cello Suite no. 5 in C minor, the darkest of the set of Six Cello Suites. The Prelude arises from the depths like an organ prelude, culminating in what appears to be a fugue, however difficult it may be in practice to play a fugue on one cello. Yet Bach manages to suggest here that a new part keeps entering, and that parts that entered earlier move along with it, albeit inaudibly. It is precisely this multiplicity of parts and the ensuing conversation that inspires cellist Hidemi Suzuki when he plays this piece.

The Prelude arises from the depths like an organ prelude, culminating in what appears to be a fugue, however difficult it may be in practice to play a fugue on one cello

Cellosuite nr. 6 BWV 2012 D-dur / Sergey Malov

En syklus er til ende med sjette og siste cellosuite, og det er en sann svir av et verk og av en fremførelse. 

Vi henter innledende tekst fra All of Bach til denne innspillingen: The suites follow a path from simplicity to increasing virtuosity. Suite no. 6 in D major is exceptional in all respects. In this last suite, which is also the longest, Bach makes the instrument ascend to heaven. He does so by using an extra fifth string - 'a cinq cordes', as Anna Magdalena Bach described it in the manuscript. The fifth string lies a fifth above the A string, which is usually the highest. You might even argue that Bach allows the cellist to transcend their own instrument. Violinist and viola da spalla player Sergey Malov believes that this suite was intended to be played on a violoncello da spalla - an instrument smaller than the standing cello, which is played on your shoulder, like a violin. However, cellists who are fanatic about the thumb position can also tackle the sixth suite on a four-stringed cello.

Bach makes the instrument ascend to heaven. He does so by using an extra fifth string - 'a cinq cordes', as Anna Magdalena Bach described it in the manuscript