En av kantatene Bach skrev som "søknad" for å bli Thomaskantor
Kantate BWV 22 Jeusus nahm zu sich Zwölfe
Dagens kantate for søndag quinquagesima (50 dager før påske), er mer kjent i vår tradisjon som fastelavnssøndag. Denne søndagen er gjerne duket for karneval og forberedelse til fastetiden med å spise seg opp før kommende ukes serie av merkedager; blåmandag, fetetirsdag og til slutt den første dagen i faste som heter askeonsdag.
Til denne dagen hører med Bachs to kantater som han fremførte som søknad for å bli ny Thomaskantor. Kantaten ble først fremført 7. februar 1723 sammen med kantate BWV 23.
Åpningssatsen knytter seg til en av evangelitekstene denne dagen som inneholder kunngjøringen fra Jesus om hans fremtidige lidelse i Jerusalem, og at disiplene ikke forstår hva han sier.
Historien bak Bachs audition i Leipzig
Når man tenker på hvor nær Bach var å ikke bli Thomaskantor, så er det bare å takke og bukke for historiens skjebne at Bach som var innstilt som nr. tre av søkerne endelig fikk jobben etter de to første trakk seg. Og de to første var ingen hvem som helst.
Telemann var førstevalget og fikk jobben, men hans arbeidsgivere i Hamburg økte lønnen hans og han trakk seg derfor. Kapellmester Graupner i Darmstadt var neste på listen, og han fikk også tilslag på jobben. Han hadde en enorm produksjon med 1300 kantater, 116 symfonier etc og var mer kjent enn Bach i sin samtid. På samme måte som Telemann hadde han studert juss i Leipzig og var en kjent skikkelse i byen, men som Telemann økte hans arbeidsgiver i Darmstadt lønnen - og de nektet han å forlate sin stilling. Bach var, ad notam, eneste kandidat uten universitets-utdannelse.
Da måtte de ta til takke med Bach, og borgermesteren Abraham Christoph Platz uttrykte på vegne av byrådet: "Siden vi ikke kan få den beste, må vi nøye oss med middelmådigheten ".
Noen har måttet spise opp hatten eller parykken etter dette, for Bach har vel med rimelig god margin overgått historiens løp om middelmådigheter.
Siden vi ikke kan få den beste, må vi nøye oss med middelmådigheten
- Abraham Christoph Platz, borgermester i Leipzig
Trykk på bildet for å høre & se kantaten, og få tilgang til mer info, teksten og bakgrunnsmateriale!
1. Solo og kor: Jesus nahm zu sich die Zwölfe
Solo:
Jesus nahm zu sich die Zwölfe und sprach:
«Sehet, wir gehn hinauf gen Jerusalem,
und es wird alles vollendet
werden, das geschrieben ist
von des Menschen Sohn.»
Jesus tok til seg de tolv og sa til dem:
«Se, vi går nå opp til Jerusalem,
og alt det skal oppfylles
som står skrevet hos profetene
om Menneskesønnen.»
Kor:
Sie aber vernahmen der keines
und wussten nicht, was das gesaget war.
Men de skjønte intet, det var skjult
for dem, de forsto ikke hva det var.
2. Arie alt: Mein Jesu, ziehe mich nach dir
Mein Jesu, ziehe mich nach dir,
ich bin bereit, ich will von hier,
und nach Jerusalem zu deinem Leiden gehn.
Wohl mir! wenn ich die Wichtigkeit
von dieser Leid- und Sterbenzeit
zu meinem Troste kann
durchgehends wohl verstehn
Min Jesus, dra du meg til deg,
jeg er beredt å følge deg
opp til Jerusalem på din lidelses vei.
Godt for meg! når jeg kan rett forstå
hva all din lidelse og død
til trøst og frelse kan
bety for arme meg
3. Resitativ bass: Mein Jesu, ziehe mich
Mein Jesu, ziehe mich so werd' ich laufen;
denn Fleisch und Blut
verstehet ganz und gar,
nebst deinen Jüngern nicht,
was das gesaget war.
Es sehnt sich nach der Welt
und nach dem grössten Haufen,
sie wollen beiderseits, wenn du verkläret bist,
zwar eine feste Burg
auf Tabor's Berge bauen;
hingegen Golgatha, so voller Leiden ist,
in deiner Niedrigkeit
mit keinem Auge schauen.
Ach! kreuzige bei mir,
in der verderbten Brust,
zuvörderst diese Welt,
und die verbot'ne Lust;
so werd' ich, was du sagst
vollkommen wohl verstehen
und nach Jerusalem mit tausend Freuden gehen.
Min Jesus, dra du meg så vil jeg ile,
for kjøtt og blod
har ingen syn og sans,
som de disipler ei,
for Gud og riket hans.
Mot verden lenges de,
i hopen søker hvile.
De ville riktignok, da du forklaret ble
en trygg og sikker borg
på Tabors klippe bygge;
men gå mot Gologata, så full av lidelse,
og din fornedrelse,
det får dem til å rygge.
Jeg ber: korsfest i meg,
i mitt fortapte bryst,
først denne verdens glans
og dens forbudte lyst;
Da vil jeg som du sa,
til fulle først forstå
og til Jerusalem med deg med glede gå.
4. Arie tenor: Mein Alles in Allem, mein ewiges Gut
Mein Alles in Allem, mein ewiges Gut,
verbessre das Herze,, verändre den Muth;
schlag' Alles darnieder,
was dieser Entsagung des Fleisches zuwider,
mein ewiges Gut.
Doch wenn ich nun geistlich ertödtet da bin,
so ziehe mich nach dir in Friede dahin!
Mitt høyeste gode, min evige venn,
forbedre mitt hjerte, og sinnet omvend;
bryt ned i mitt indre
alt som min omvendelse søker å hindre,
min evige venn.
Men når jeg nå åndelig dødet står frem,
så dra meg til deg i ditt fredens hjem!
5. Koral: Ertödt' uns durch dein Güte
Ertödt' uns durch dein Güte,
erweck' uns durch dein Gnad',
den alten Menschen kränke,
dass der neu' leben mag
wohl hie auf dieser Erden
den Sinn und all' Begehrden,
und G'danken han zu dir.
Forvandle ved din godhet,
ved nåden gi oss liv;
den gamle Adam krenke,
det nye livet giv
å leve til din ære,
la sinn og alt begjæret
nå vende seg mot deg.
Kilde: Bach Cantatas Website
NO FRIVOLITIES
Was Bach trying to suit prevailing musical tastes in Leipzig in this audition cantata?
Bach wrote this cantata as an 'audition piece'. He was applying for the position of cantor of the Thomaskirche in Leipzig, and part of his application procedure was to perform two cantatas he had written himself. The starting point for these compositions was, of course, the words, which had been sent to his home beforehand and which he would have used as his basis. But there is discussion about whether he tried his best to please the council in Leipzig. Conductor Sigiswald Kuijken believes this was not the case, whereas others claim that these cantatas do show that Bach tried to suit prevailing musical tastes in Leipzig.
They think this is demonstrated, for instance, by the fact that he did not go over the top regarding virtuosity, as he did not yet know exactly how good the musicians in Leipzig were. Or by the lack of arias in which the opening is repeated at the end and the absence of recitatives with only continuo accompaniment. This sort of da capo aria and secco recitative were commonly used in opera, and some members of the Leipzig council believed that church music should not be interlaced with theatrical frivolities.
The fact that Bach certainly based his composition on the words is demonstrated in the first movement. He divides the reading from the Gospel of St Luke into three parts, respectively introducing a narrator, the bass who sings Vox Christi and then the whole ensemble, who express the amazement of the disciples in a fugue.
Kilde: All of Bach