Agnar Lirhus

Agnar Lirhus (f. 1978) debuterte i 2005 med romanen Skogen er grønn, som ble nominert til P2-lytternes romanpris. Siden har han skrevet syv romaner og to diktsamlinger. I 2011 mottok han Bokhandelens forfatterstipend. Lirhus har også skrevet barneboken Gutten og det glødende treet (2017) og ungdomsromanen Ellers er jeg ikke noe menneske (2018), som ble nominert til Kritikerprisen.

En prat hjemme hos forfatter Agnar Lirhus om hans forhold til Bachs musikk. Opptaket ble gjort i forbindelse med prosjektet "Tidsreise med Bach i Moss" hvor seks forfattere ble invitert til å skrive og lese hver sin tekst til seks konserter, på seks steder, og med seks ulike solister og medmusikere. Prosjektet var en del av feiringen av Moss sitt 300års jubileum. Samtidig med at Moss fikk sin bystatus i 1720, satt Bach i Köthen å renskrev partitaene og sonatene for fiolin.

Hans refleksjon rundt dette var utrolig spenstig, og det traff en nerve i hva som gjør Bach til et så altoppslukende kunstnerskap - og en inspirasjonskilde som aldri tar slutt. Konserten hvor Agnar var med ble en helt spesiell opplevelse med fiolinist Victoria Johnson som utnytter elektronikk i sin klangbehandling, og i samspill med laptopartist Bernt Isak Værstad. At konserten også var på Rockeklubben Kråkereiret som holder til i et bomberom under broen mellom Moss og Jeløy - gjorde ikke konserten mindre spennende. Helt naturlig fikk Bach et nytt lydlandskap som passet stedets estetikk og ble nyskapende BaRock godt nok som noe.

Glimt fra konserten fra Kråkereiret rockeklubb

Bach i Moss

Fremføring med Victoria Johnson og Bernt Isak Wærstad

4. september klokka 1300 2021 på Kråkereiret.

Musikk: Sonate nr. 2 i a-moll

Form, musikk og litteratur

Presentasjon, repetisjon, transformasjon.

Del 1: Etter Grave-satsen

Jeg husker ikke nøyaktig hvilken fuge det var, men det var Bach. Det var første dag på videregående skole, jeg hadde begynt på musikklinja, og læreren satte på et fiolinstykke i klasserommet og spurte: «Er det noen her som vet hva slags komposisjonsform dette er?»

Jeg hadde knapt hørt klassisk musikk før. En gang på barneskolen hadde jeg begynt å spille gitar. Faren til en venn hadde øvingsrom i kjelleren. Å spille ga en selvutviskende følelse jeg ikke klarer å finne igjen så mange år etter. Det gikk i Ramones, trommesoloer, gitarfeed og vreng. På ungdomsskolen traff vi andre som spilte bass, trommer, elgitar. Jeg tok timer, prøvde å få opp tempoet i fingrene, øvde på å shredde og tæppe, og hva det nå het, alt sammen. Navnene bare øste på. Megadeath, Sepultura, obskure svenske hardrockband, jeg forsto aldri hvor vennene mine fikk den fra, all kunnskapen sin. Det var den ene såkalte bølgen etter den andre, myriader av sjangre, med subsjangre. Vi dro ned til byen og lyttet til plater over disk. Jeg begynte å skjønne, eller tro, at musikk var redningen for meg. Jeg trodde mer og mer innbitt at musikk var det som skulle til for å gjøre meg til et menneske.

Det var ikke jeg som hadde funnet på at vi skulle begynne på musikklinja. Bestevennen min skulle begynne der, flere av mine beste venner. Det var svimlende, vi skulle bli musikere. Det eneste problemet var at gitarister måtte spille klassisk gitar. Jeg rakk med nød og neppe å starte noteopplæringen på den kommunale musikkskolen før sommerferien var et faktum. Musikalske former og begreper, fuge, sonatesats, allegro, andante, osv. ante jeg ingenting om.

Så nei: Jeg visste ikke hva slags komposisjon som sang i høyttalerne i klasserommet den første dagen på musikklinja på videregående.

Men jeg var fanget. Dypt konsentrert. Melodilinjene krøp inn i ørene og viklet seg ut og inn i hverandre. Jeg prøvde å forstå, men det var umulig, jeg måtte bare hengi meg. Det var uforståelig for meg, hvordan det rammet – dette var klassisk musikk, men det minnet om å høre Smells like teen spirit av Nirvana første gang. Musikken gikk rett inn, snakket direkte til meg.

Da stykket var slutt, tittet læreren igjen spørrende utover klassen. Så, er det noen som vet, og min venn, som kom fra et møblert hjem, rakte opp hånda og sa: Det er vel en fuge?

Del 2: Etter fugen

Er fugen forandringens eller opprettholdelsens form? Er en tynn melodi som blir fanget i krepsgang, turnert i kontrapunkt og fortettet i stretto, den samme melodien på den andre siden?

Jeg var nesten blitt klassisk gitarist da jeg sluttet på Musikkhøgskolen, og livet tok en, eller flere, nye vendinger. En stund jobbet jeg på SFO på Jordal skole. Jeg studerte litteraturvitenskap og jobbet på Deichman. Jeg vet ikke om det var blaff som vippet meg over i nye spor, eller konsekvens og nødvendighet som tvang fram sporskiftene. Når jeg ser tilbake, ser jeg flere mulige liv: livet som gitarist, livet på SFO, livet som litteraturviter. Flere separate løp, flere melodier, som innimellom møtes i tykke akkorder.

For å huske er litt som å lytte til musikk. Mens tiden her og nå er lineær, en enkelt melodi som kan være både uutholdelig intens eller slure bedagelig av sted, fortettes fortiden i feite klanger.

Bach er paradoksal: Han er formens mester, men samtidig hører man med det samme at det er ham. Jeg innbiller meg at jeg ville kunne skille ham fra andre barokkmestre, bare på følelsen, Bach-følelsen. Samtidig er Bachs fuger uhyre strenge i formen. Bach finner frihet ved å følge strukturen. I hans tilfelle skaper formen en vill jubel. Er det fordi også vi mennesker er ren form, et stykke natur, bærere av gen-koder? Men som Bachs fuger er vi også unike?

Det mest skrekkelige jeg kunne tenke meg da jeg gikk på musikklinja, og senere på musikkhøgskolen, og enda senere, da jeg studerte litteraturvitenskap, som utrolig nok var et motestudium på slutten av 90-tallet, det var tanken på å være inautentisk, ikke-individuell, uten en unik personlighet. Tanken om å ikke velge selv, men etterape strukturer som allerede vaket uformulert rundt meg, var forferdelig. Jeg ville være meg, meg – bare meg.

I dag har jeg en helt annen fortelling om meg selv: Jeg er et nærmest fossilisert avtrykk av tankeretningene som har dominert siden barndommen min. Jeg ble forfatter, fordi forfatterne sto høyt i status på sent 90- og tidlig 2000-tall. Jeg ble engasjert i klima, og etter hvert miljø, fordi det var viktig å markere seg på dette domenet fra 2010 og utover. I dag er jeg en uforbederlig individualist, siden jeg har rundet 40, og ingen lenger bryr seg om hva jeg mener. Jeg stivner i skjematiske selvfortellinger, og trenger iblant å røre ved skjønnheten for å forstå at ingenting er så enkelt. Ingenting er enten eller. Ingenting en enten form eller frihet.

I Bachs musikk hører vi hvordan livet lever i det fasttømrede formen. Bach viser hvordan ingenting kan eksistere uten form, og at man gjør lurest i å omfavne formen. I ett med formen skaper man seg det største spillerommet. Fugens grunnregel: Presentasjon og repetisjon er også vår grunnregel. Vi lærer gjennom å herme etter andre. Vi er nervøse første gang vi prøver en ny strategi, men etter hvert kan vi den. Vi justerer kunnskapen vår når betingelsene og omgivelsene endrer seg. Det vi kan, modnes med tiden og blir fyldigere. Noe forkastes, hvis det ikke viser seg verdt å spare på. Noe nytt prøves. Vi prøver og prøver igjen.

Presentasjon, repetisjon, transformasjon.

Jeg har en refleks når jeg hører ny musikk. Hva ville Bach ha tenkt hvis han hørte dette?

På Bachs tid kunne man i hovedsak høre to typer musikk: kirkemusikk og folkelig musikk i gatene. Jeg innbiller meg at jeg ville blitt kirkegjenger bare av den grunnen. Hva hadde Bach tenkt hvis han hørte gitarriffet på Smells like teen spirit mens han føk over E6? Ville han blitt euforisk, frastøtt eller komplett forvirret?

Bachs skrev musikken sin i en helt annen verden enn den vi lever i. Og den samme. I vår verden er originalitet og autonomi fyndord. På Bachs tid, lenge før moderniteten, var ikke autonomi noe å strebe etter. Bach omfavnet komposisjonsreglene, men også Gud som alle tings målestokk, og slik skrev han det mange vil mene er den mest fantastiske musikken som er komponert på jorda. Kanskje er det nettopp det vi elsker? Bachs musikk er ærlig: Den følger regler. Bachs geni er ikke at han var et unikum, men en briljant håndverker. Bachs storhet er muligens tida han levde i, en brytningstid mellom matematiske regler for musikk og musikken som Guds stemme.

Jeg glemmer aldri da jeg hørte at Pythagoras hadde regnet ut overtonerekken ved hjelp av matematiske prinsipper. Med utregningene kunne han bevise forskjellen på harmonerende og dissonerende intervaller. Bach levde i en periode da musikk fortsatt ble betraktet som naturvitenskap, men hvor den også hadde fått åndelige konnotasjoner, ved å bli et viktig redskap i religiøs praksis. Musikkens kulturhistorie og teknologiske nedslagsfelt er nærmest diametralt motsatt i dag, men det naturvitenskapelige fundamentet er det samme: Harmonerende intervaller klinger like velgjørende i dag som da. Å turnere de grunnleggende matematiske reglene for rytme, klang og tone, slik som Bach gjør, men samtidig påberope en høyere makt, det er kanskje denne musikkens store bragd?

Når jeg sluttet på musikkhøgskolen, la jeg vekk gitaren, for aldri å ta den opp igjen. Jeg klippet neglene, glemte noter, vendte meg en helt annen vei – eller kanskje ikke: jeg vendte meg mot litteraturen. Jeg trodde jeg skiftet spor, men kanskje var det motsatt, elva rant inn i et bredere elveleie, hvor alt jeg hadde lært om musikk, rytmikk, toneleie, intensitet, fikk et nytt uttrykk? Jeg reinterpreterte meg selv. Hvordan ellers holder man seg levende?

Del 3: I Allegroen

Presentasjon, repetisjon, transformasjon: Presentasjon, repetisjon, transformasjon: Presentasjon, repetisjon, transformasjon, osv. ad absurdum. 

Et unikt prosjekt - once in a lifetime

En prat med Victoria Johnson på Norges musikkhøgskole etterfølges av samtalen med Agnar Lirhus hjemme på Jeløy i Moss

"Den akustiske fiolinen låter vesentlig bedre og elektronikken gir meg nye muligheter som den elektriske fiolinen tidligere ga meg. Nå spiller jeg mer nyansert. Som elektroniske kunstner bruker jeg klassisk fiolinspill i samtidsmusikken."
Victoria Johnson