"Intet nytt under solen", Bach er og har vært inspirasjonskilde for svært mange skapende mennesker - uavhengig av kunstform og sjanger. Albert Schweitzer mente alt fører til Bach, i forståelsen at Bach var et vendepunkt som alt pekte frem mot før, og alt i ettertid pekte tilbake til. 

Mytene og historiene rundt geniet Glenn Gould er mange, og det er skrevet sider opp og sider ned om hans musikalske tolkninger som var nærmest fra en annen planet. Hans spill kunne ikke forveksles med noen andre pianister. Etter hans to versjoner av Goldbergvariasjonene fra starten og slutten av hans karriere, var det nesten umulig å komme opp med en annen tolkning. 

I think that if I were required to spend the rest of my life on a desert island, and to listen to or play the music of any one composer during all that time, that composer would almost certainly be Bach. I really can't think of any other music which is so all-encompassing, which moves me so deeply and so consistently, and which, to use a rather imprecise word, is valuable beyond all of its skill and brilliance for something more meaningful than that - its humanity.

- Glenn Gould

Om sjokket av å høre Gould spille for første gang

"Ingen har vel greid å framstille det gåtefulle hos den kanadiske pianisten Glenn Gould bedre enn den østerriske forfatteren Thomas Bernhard. I romanen «Der Untergeher» (norsk oversettelse: «Havaristen») skildres det hvordan en av bokas tre pianospillende hovedpersoner, kommer inn i et rom og hører Glenn Gould spille for første gang. Denne personen, som er romanens havarist, er en fremragende pianist, men etter å ha hørt Gould spille, gir han opp og går under. «Vi studerer et helt tiår på et instrument, som vi har valgt oss ut, og hører så, etter dette anstrengende, mer eller mindre deprimerende tiår, et par takter av et geni og er ferdige, tenkte jeg.» (Norsk oversettelse: Sverre Dahl) 

Vi studerer et helt tiår på et instrument, som vi har valgt oss ut, og hører så, etter dette anstrengende, mer eller mindre deprimerende tiår, et par takter av et geni og er ferdige, tenkte jeg.

- Havaristen i Thomas Bernhards roman "Der Untergeher" (Havaristen)

Det denne scenen viser i ekstrem grad, er vel det sjokket alle får når de for første gang hører Glenn Gould spille. Han er helt umulig å forveksle med andre pianister med sitt krystallklare anslag, rasende teknikk, de litt tørre opptakene og tolkninger som alltid bryter med det tilvante. Ofte kan det nesten være som han komponerer verket på nytt idet han gjerne bryter med de føringene noteteksten legger opp til. Gould spilte alt ut ifra en idè om flerstemmighet: Det at god musikk består av flere selvstendige melodier som spilles samtidig i et horisontalt forløp. Derfor hans store interesse for flerstemmighetens mester, Johan Sebastian Bach, og hans debutinnspilling av Bachs «Goldbergvariasjonene» (1955), er da også en av platehistoriens mest kjente innspillinger. Ja, så gjennomført er dette synspunktet om flerstemmighet, at han i enklere musikk gjør alt han kan for å gi den et skinn av å bestå av flere melodier enn den vitterlig gjør."

Egil Baumann, fra artikkel i Klassekampen (2004)

Gould Off and On the Record 

Wolf Koenig og Roman Kroitor lagde et par nydelige dokumentarer om pianisten i 1959. Glenn Gould - Off the Record viser Gould slappe av ved hytten sin ved innsjøen nord for Toronto. I filmen ser vi at han lever et ensomt liv - hans eneste følgesvenner er pianoet og hunden hans - hvor han kan fokusere fullstendig på musikken sin. 

I Glenn Gould - On the Record viser Koenig og Kroitor Gould i studio og prøver å få et opptak som samsvarer med hans presise visjon. Den fokuserer også på de irriterte innspillingsingeniørene som sliter med å spille inn musikken som kommer ut av Goulds piano og ikke munnen hans. Ikke minst starter det med en kul scene i i samtale med en helt uvitende taxi driver på vei til studio. 

"Men selv en amatør begriper at det er et geni som spiller når en hører Goulds versjon av Goldberg-variasjonene og andre verk.."

Magne Olsen, Journalist I Aftenbladet (2001)

Thirty Two Short Films About Glenn Gould 

Thirty Two Short Films About Glenn Gould er en kanadisk biografisk antologifilm fra 1993 om pianisten Glenn Gould, spilt av Colm Feore. Den ble regissert av François Girard, med manus av Girard og Don McKellar. Filmen presenteres som en serie på 31 kortfilmer i stedet for som én fortelling

NB! Trykk på bildet for å se filmen!

Genius within - The inner life of Glenn Gould

Filmen "Genius within - The inner life of Glenn Gould" av Michèle Hozer og Peter Raymont fikk omtale og kritikk i The Guardian da dokumentaren ble lansert:

"The great pianist Glenn Gould is often caricatured as a crazy hermit somewhere between Syd Barrett and Howard Hughes; Gould wore overcoats and gloves in hot summer and abandoned the concert stage at the height of his career. This thoughtful biodoc rescues Gould from the cliches and re-establishes him as a musician. Was he a recluse? Hardly, he became a prolific broadcaster with a Pythonesque sense of humour. A classical music snob? No, he cheerfully recorded a radio show about Petula Clark. An ascetic? No, he had a passionate relationship with a married woman and became a much-loved, temporary stepfather to her children. Undoubtedly, Gould was an eccentric and a hypochondriac, but this film argues for his human vulnerability."

Peter Bradshaw, The Guardian (2011)