Inspired by Bach : Ingmar Bergman
"Intet nytt under solen", Bach er og har vært inspirasjonskilde for svært mange skapende mennesker - uavhengig av kunstform og sjanger. Albert Schweitzer mente alt fører til Bach, i forståelsen at Bach var et vendepunkt som alt pekte frem mot før, og alt i ettertid pekte tilbake til.
I Ingmar Bergmans autobiografi "Laterna Magica" fra 1978 skriver han om "Bachs glede":
Søndag sitter Erland og jeg på kontoret mitt på teateret og snakket om Sebastian Bach. Mesteren kom hjem etter en reise, konen og to av barna hadde dødd mens han var borte. Han skrev i dagboken: Gode Gud, måtte jeg ikke miste min glede.
I hele mitt bevisste liv har jeg levd med dette som Bach kalte sin glede. Den reddet meg gjennom kriser og elendighet og fungerte like trofast som hjertet mitt. Noen ganger overveldende og vanskelig å håndtere, men aldrig fiendtlig eller destruktiv. Bach kalte tilstanden sin glede. En glede av Gud. Gode Gud, måtte jeg ikke miste min glede.
De urolige av Linn Ullmann
Syv år etter at faren hennes døde, dukket båndopptakeren opp i en kasse på loftet. Han hadde ønsket å "organisere epilogen", dokumentere aldringen, i en bok han og hun skulle lage sammen.
Han var bestemt, nysgjerrig, punktlig og gammel. Det skulle være de to og en båndopptaker. Det skulle være håndterlig og kontrollert, og i henhold til planene. De hadde regler for alt, ikke minst for hvordan man tilbrakte tid sammen. Hun skulle stille spørsmålene, han skulle svare. Han sa hun kunne spørre om hva som helst, men hun var ikke sikker på om det var sant.
Ingmar: Jeg tror på Gud, helt og fullt, men forventer ikke å forstå hans vilje. Gud er der musikken er. Jeg tror de største komponistene forteller oss om sine opplevelser av Gud. Dette er ikke tøv. Bach er for meg en uforanderlig faktor.
Linn: Men før tvilte du
Ingmar: Ikke på Bach
Linn: Nei, men du tvilte på Gud
Ingmar: Alt dette tøvet, det er over nå, det har gått sin vei, jeg har liksom ingen ressurser igjen til å bable om om vantro og mistro og sånne ting.
Bachs Juleoratorium i Hedvig Eleonora - fra Bergmans autobiografi "Laterna Magica"
"En søndag i desember lyttet jeg til Bachs Juleoratorium i Hedvig Eleonora kirke. Det var ettermiddag, snøen hadde falt hele dagen, stille og uten vind. Nå brøt solen fram.
Jeg satt på venstre sidegalleri høyt oppe under hvelvet. Det gullskimrende levende sollyset kastet sterke reflekser fra vindusrekken i Prästhuset rett overfor kirken og dannet figurer og mønstre på hvelvets innerste buer. Det direkte lyset falt skrått gjennom kuppelen i skarpe klinger. Mosaikkvinduet ved siden av høyalteret brant noen øyeblikk og sluknet, en lydløs eksplpsjon av dyprødt, blått og gyllenbrunt. Koralen beveget seg fortrøstningsfullt gjennom det skumrende rommet: Bachs fromhet lindrer vår troløshets plage. Det skjelvende urolige lysmønsteret på muren flytter seg oppover, blir smalere, mister kraften, slukner. D-durtrompetene løfter jubelrop mot Frelseren. En mildt gråblå skumring fyller kirkerommet med plutselig stillhet, tidløs stillhet.
Det har blitt kaldt, gatelyktene er ikke tent, snøen knirker allerede under føttene, pusten er hvit, sterk kulde i advent, hvordan skal vinteren bli, nå blir det tungt. Bachs koraler beveger seg ennå som fargerikt svevende slør i bevissthetens rom, glir fram og tilbake over terskler og gjennom åpnede dører, glede."
Bergman og Hedvig Eleonora - Familien Bergmans kirke
INGMAR: Ingrid er usedvanlig kjekk i kveld, bortsett fra djevelskapen med blæren. Hun har til og med tatt en liten spasertur i det vakre men iskalde vårværet. Hun virker rolig og ikke altfor trett. Jeg engster meg hele tiden. Nå er det eiendommelig nok en slags nåde selv i dette helvetet. På en impuls gikk jeg i Hedvig Eleonora og tente lys for å dempe angsten. Kirken var tom og stille. Plutselig ble det spilt Bach. Solen brøt frem og formet et veldig lysspill på den nyrestaurerte prekestolens ornamenter. Nåde og fred.
- Fra "Tre dagbøker - En avskjed" (dagboknotater fra Ingmar Bergman og hans døende kreftsyke hustru Ingrid von Rosen, og deres datter Maria von Rosen.
I dagboken skriver Bergman om hyppige konsertbesøk til Hedvig Eleonora (hvor Bergmans far var prest og "kyrkoherde" (1934-1964), og som hvert år har et Bergmansymposium) og til andre kirker i Stockholm.
Bachs Triosonate som spilles i filmen Saraband, her i et opptak fra Hedvig Eleonora med 16 år gamle Alma Faxén:
Trykk på bildet for å høre Sarabanden fra cello suite no 5
Torleif Thedéen var en av Bergmans favorittmusikere, og det er også han som spiller Sarabanden fra Bachs suite n0 5 på filmen som ble bergmans siste. Flere av hans filmer har musikk fra cellosuitene, blant annet:
- Viskninger och rop (1972) : Allemande fra cello suite no 5
- Höstsonaten (1978) : Sarabande fra cello suite no 4
- Såsom i en spegel (1961) : Sarabande fra cello suite no 2
I 2013 var Torleif Thedéen med på en komplett fremførelse - på en dag -av alle cello suitene i Moss, sammen med fem andre nasjonale og internasjonale cellister. Trykk HER for mer info om dette prosjektet
For the Glory of Bergman and Bach
by Albert Ehrnrooth, LIMELIGHT - Music, Arts & Culture
Music presented an important component of the life and work of Swedish film producer Ingmar Bergman, having played a tremendous role in his cinematographic and theatrical productions. He incorporated into films a broad range of phenomena of world music, however, one of the most important composers for him turned out to be J.S. Bach. His music frequently appeared in the producer's films and theatrical performances, starting from the 1950s, presenting generalizations to the main ideas of theatrical or cinematic works, highlighting the most important culmination moments, and organizing the dramaturgy of the whole. Most tightly connected with Bach's music in its structure, inner conception and title is the producer's last film "Sarabande." The Sarabande from Bach's Fifth Suite for Cello in C minor (BWV 1011) is sounded five times during the course of the film, appearing in various episodes and possessing the function of a refrain (in its structure) and the symbol of a picture (in its meaning). It also united the most varied semantic and plot-related levels not only of this film, but also of Bergman's overall life and work.
Filmen SARABAND (2004) var Bergmans siste regiinnsats, og det var delvis en videreføring av "Scener fra et ekteskap" med de samme skikkelsene pluss deres barn. Kloen er like hvass som alltid. Smerten i Bergmans familiekonflikter er knapt klarere enn her, asketisk og inntrengende som en sonate av Bach. Og når det gjelder Bach; er filmen og en hyllest til barokkens store mester. Filmen kan sees som et kaleidoskop inn i de temaer som Bergman stadig kretser rundt. Dette er Bergman på det sterkeste og vakreste!
Fra Ingmar Bergman Channel på YouTube er dette klippet hentet fra Saraband - og kapittelet med tittelen "Bach", hvor rollefiguren til Liv Ullmann kommer inn i kirken mens organisten spiller Bachs Triosonate nr. 1 i Ess-dur BWV 525.
Under kan sees hele filmen slik den ligger på "Ingmar Bergman Channel".
Saraband - Bergmans siste film
Fra Per F. Bromans "Where does music come from? Musical meaning and musical discourse in Ingmar Bergman's films"
Swedish readers of this book will be familiar with Ingmar Bergman's last major radio appearance, the 18 July 2004 edition of the talk show Sommar ['Summer'].1 For those to whom this broadcast institution is unknown, Sommar is a long-running Swedish radio show that is aired during the summer months and features a daily almost two-hour broadcast, in which notable Swedes muse over life and select music for the programme, as typically more than half of the programme consists of music.
Bergman's talk was almost exclusively devoted to his musical interests. He began his programme by saying that there was 'much song and music in [his] parents' home'. He went on to tell a story of his first musical memory, from when he was four or five years old: a friend of his parents, an amateur violinist, performed a minor-mode Swedish folk melody from Dalecarlia. Bergman recalled having started to cry uncontrollably, as he for some reason experienced an imaginary image of his mother, lying dead in a coffin. Even at the age of eighty-six, he could recall the feeling of intense grief that this music had triggered. He recounted other anecdotes about the music in his films and about his childhood musical encounters—including how he became a Wagnerian at the tender age of thirteen. But most strikingly, for me at least, he spoke about some practical considerations during the production of The Magic Flute (1975), which he described as the most joyous and conflict-free production of his life thanks to everyone being immersed in Mozart's music.
Later in the programme, he provided a narrative for the beginning of the slow movement of Beethoven's fourth piano concerto. For him, there was a clearly outlined story to be told: there are two characters, the angry orchestra and the comforting piano which tries to temper the outbursts, perhaps like Johan and Alma in Hour of the Wolf (1968). Music for Bergman caused a wide range of reactions, from purely magical emotional ones to more or less clear-cut narrative ones; and in the case of The Magic Flute it served as a kind of drug, affecting the entire cast and crew.
At the end of the programme, Bergman confessed his belief that music is given to humanity as a gift—a divine one, although he did not mention God—to supply hints of realities beyond the one we can perceive, and he asked the audience two questions that had been on his mind: 'Who said that Bach plays four-hand with the Lord?' and 'Where does music come from; why are we the only animals on earth that create music?' He received close to two hundred responses, letters, postcards, and emails following the broadcast, all of which are available in the Bergman Archives.
Several listeners responded to his first question: the quotation came from Swedish poet Arne Törnqvist's (1932–2003) poem 'Till min himmelske fader' ('To my heavenly father'), from the posthumously published collection I veka livet (roughly translated as 'In the most vulnerable spot').2 Written shortly before Törnqvist's death, this quasi-religious poem reminded Bergman of ungraspable aspects of music and his lifelong admiration for J.S. Bach. Bach was, of course, one of the composers that occurred most frequently in his films; and he made it a habit to try to attend a performance of the St Matthew Passion every year. His films present several striking scenes featuring Bach's music, including the two sisters' embrace in Cries and Whispers (1972) and the recurring theme in Through a Glass Darkly (1961), in both cases a Sarabande from a cello suite.