Når klokkene ringer - en trøstene kantate om dødens ubønnhørlighet
Kantate BWV 8 Liebster Gott, wenn werd ich sterben
De fire kantatene for 16. søndag etter treenighet omhandler alle livets slutt og dødens ubønnhørlighet. Gravklokkene er tilstede i de fleste, og ingen tydeligere enn i koralkantatem BWV 8, fra Bachs andre kantatesyklus.
Det er og regne som refleksjoner og meditasjoner over dødens virkelighet, både det sikre i at vi alle skal møte døden - og det usikre i når - og i hva som enn måtte komme i møte med det endelige eller uendelige.
Bach fremførte den for første gang 24. september i 1724. Kantatens tekst er en luthersk hymne skrevet av Casper Neumann rundt 1690. og som Bach brukte i første og siste sats. Åpningsatsen er en koralfantasi hvor ekkoet av "klokkene ringer" - gjennom gjentatte repetisjoner på samme tone i fløyten. Tydeligere kan det ikke bli.
De andre delene av kantaten er ved en anonym forfatter som baserer teksten på andre og fjerde vers fra samme hymne av Neumann.
Kantaten er skrevet til denne dagens evangelietekst fra Lukas 7, 11-17 hvor Jesus vekker opp en død ung mann i Nain:
Jesus oppvekker enkens sønn i Nain
11 Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. 12 Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. 13 Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» 14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. 16 Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» 17 Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
I Bachs tid var oppstandelsen et reelt håp, hvor døden var en bro fra livets harde virkelighet og lidelse til et evig liv - et evig hvilested.
Slik høsten tar livet i naturen med seg og gjemmer det i jordsmonnet og lar det vekkes til liv igjen når våren kommer, slik følger det uendelige mysteriet om døden som kilde til nytt liv - menneskehetens historie og søken.
Kommentatorer har vært enige i sin lovprisning av kantaten:
William G. Whittaker skrev at "Få kantater er så fullstendig attraktive og så individuelle som dette vakre verket"
Alfred Dürr har skrevet at "Åpningskoret presenterer lytteren med en sublim visjon om dødens time"
Arnold Schering uttaler at "Åpningssatsen til kantaten må rangeres som et av de mest fengslende tonebildene som noen gang er skrevet av Bach".
Trykk på bildet for og høre & se kantaten, og få tilgang til mer bakgrunnsinformasjon
And therefore never send to know for whom the bell tolls; It tolls for thee
"For whom the Bell tolls" er en roman av Ernest Hemingway, og tittelen er hentet fra et dikt av poeten John Donne (1624), som henviser til tradisjonen med å la kirkeklokker ringe ved begravelser. Det eksistensielle spørsmålet henger i luften: Ikke spør hvem klokkene ringer for, klokkene ringer for deg!
Men i Donnes dikt er hvert menneskes død, alles død. Vi er alle en del av helheten - av kontinentet. Enhver som dør forminsker hvert enkelt menneske - fordi vi er en del av menneskeheten.
No Man Is an Island
No man is an island,
Entire of itself;
Every man is a piece of the continent,
A part of the main.
If a clod be washed away by the sea,
Europe is the less,
As well as if a promontory were:
As well as if a manor of thy friend's
Or of thine own were.
Any man's death diminishes me,
Because I am involved in mankind.
And therefore never send to know for whom the bell tolls;
It tolls for thee.
John Donne
John Donne (1572-1631) var en engelsk poet hvis tid tilbrakt som geistlig i Church of England ofte påvirket emnene for poesien hans. I 1623 led Donne en nesten dødelig sykdom, som inspirerte ham til å skrive en bok med meditasjoner om smerte, helse og sykdom kalt Devotions upon Emergent Occasions. "No Man is an Island" er en kjent del av "Meditation XVII" fra denne boken. Selv om teksten opprinnelig var et avsnitt hentet fra et essay, har den senere blitt presentert som et dikt.
1. Kor: Liebster Gott, wann werd' ich sterben
Liebster Gott, wann werd' ich sterben?
Meine Zeit läuft immer hin,
und das alten Adams Erben,
unter denen ich auch bin,
haben dies zum Vaterteil,
dass sie eine kleine Weil
arm und elend sein auf Erden,
und dann selber Erde werden.
Gud, når skal mitt liv få ende?
Tiden skrider stadig frem,
og den gamle Adams-arven
som hos meg har hatt sitt hjem,
begge har som felles grunn
at de her en liten stund
arme, usle er i verden
og som jord selv ender ferden.
2. Arie tenor: Was willst du dich, mein Geist
Was willst du dich, mein Geist, entsetzen
wenn mein letzte Stunde schlägt?
Mein Leib neigt täglich sich zum Erden,
und da muss seine Ruh'statt werden
wohin man so viel tausend trägt.
Hva vil deg mest, min sjel, forskrekke
når snart min siste time slår?
Mitt legeme mot jorden bøyer,
og mot det hvilested seg føyer
hvor hen de mange tusen går.
3. Resitativ alt: Zwar fühlt mein schwaches Herz
Zwar fühlt mein schwaches Herz
Furcht, Sorgen, Schmerz:
wo wird mein Leib die Ruhe finden?
Wer wird die Seele doch
vom aufgelegten Sünden-Joch
befreien und entbinden?
Das Meine wird zerstreut,
und wohin werden meine Lieben
in ihrer Traurigkeit zerstreut, vertrieben?
Mitt svake hjerte har
frykt, smerte sorg:
hvor kan min kropp sin hvile finne?
Hvem vil befri min sjel
fra syndens tunge åk og la
min frihetsdag opprinne?
Mitt eget blir strødd ut,
og hvordan blir vel mine kjære
i deres sorgens tid spredt ut, fordrevet?
4. Arie bass: Doch weichet, ihr tollen
Doch weichet, ihr tollen,
vergeblichen Sorgen!
Mich rufet mein Jesus: wer sollte nich gehn?
Nichts, was mir gefällt, besitzet die Welt!
Erscheine mir seliger frölicher Morgen,
verkläret und herrlich vor Jesus zu stehn.
Vik bak meg, bekymring, den
fåfengte sorgen!
Nå roper min Jesus, hvem skulle ei gå?
Jeg intet har fått i verden av godt.
Forunn meg en salig og frydefull morgen,
forklaret og herlig for Jesus å stå!
5. Resitativ sopran: Behalte nur, o Welt.
Behalte nur, o Welt, das Meine!
Du nimmst ja selbst mein Fleisch
und mein Gebeine,
so nimm auch meine Armuth hin,
genug, dass mir aus Gottes Überfluss,
das höchste Gut noch werden muss,
genug, dass ich dort reich und selig bin.
Was aber ist von mir zu erben,
als meines Gottes Vatertreu?
Die wird ja alle Morgen neu
und kann nicht sterben.
Behold kun du, o jord, mitt eie,
du gir jo selv mitt
legeme sitt leie,
så ta da òg min armod her.
Tilfreds, at jeg av Herrens arvelodd,
det største gode blir betrodd,
tilfreds at jeg blir rik og salig der.
Hva større kunne meg vel hende
enn Herrens nåde, frisk og ny
som møter meg hvert morgengry
og aldri skal ha ende?
6. Koral: Herrscher über Tod und Leben
Herrscher über Tod und Leben,
mach' einmal mein Ende gut,
lehre mich den Geist aufgeben
mit recht wohlgefasstem Muth.
Hilf dass ich ein ehrlich Grab
neben frommen Christen hab',
und auch endlich in der Erde
nimmermehr zu Schande werde.
Livets, dødens store Herre,
gjør engang min ende god.
Hjelp meg, du, at jeg kan lære
sovne inn med freidig mot.
Gi meg så et hvilested
blant de fromme med Guds fred
så jeg innen gravens ramme
aldri mer skal bli til skamme.
Kilde: Bach Cantatas Website
Although the words of this cantata - recorded here for All of Bach with Shunske Sato on the occasion of his farewell as artistic director of the Netherlands Bach Society - never literally refer to a bell, the music is still permeated with the ringing of bells. For Bach, there was nothing unusual about this in texts about death and dying. The clocks, bells and clockwork in this cantata portray the certainties and uncertainties of death: "When shall I die?" versus "Time always goes on".
