I perioden 1700-1750 ble triosonateformen en sine qua non (helt essensielt) i den musikalske verden. Den inkorporerte alle idealene om harmoni, melodi og kontrapunkt forfektet av teoretikere som Mattheson, Scheibe og Quantz. I sin avhandling Der Vollkommene Capellmeister fra 1739 skrev Mattheson:
Det finnes "tilfeldigvis" syv soloverk for lutt i Bachs oeuvre, et symbolsk og hellig tall.
Bach publiserte andre del av Clavierübung i 1735, den inneholder Italiensk konsert i F-dur og Partita i h-moll. Originaltittelen er:
Dette er ikke en syklus i ordets rette forstand, men 6 verk som ofte nettopp presenteres som Bachs 6 motetter. De kommer fra ulike tidsperioder og det er et tilfeldig antall som er funnet og overlevd. Likevel er de kategorisert i verklisten som BWV 225-230. De fleste er skrevet og dedikert til begravelser, og i spennet mellom lovsang til livets...
Det finnes neppe noen bedre vei inn i barokkmusikkens vidunderlige verden enn gjennom å oppleve Johann Sebastian Bachs Brandenburgkonserter, enten man lar seg henføre av melodiene, kjenne det rykke i hoftene av det rytmiske drivet eller la seg bergta av Bachs harmoniske oppfinnsomhet.
De fem første suitene er alle en del av Notenbüchlein für Anna Magdalena Bach fra 1722. Dette var en samling som Bach sannsynlig ga i bryllupsgave til sin andre hustru Anna Magdalena.
Som mye av Bachs musikk - ble suitene glemt etter hans død, noe som i dette tilfelle også kan bero på at de overskred samtidens cellisters ferdigheter. Den sjette suiten ble regnet som umulig å spille. Suitene fikk en renessanse på begynnelsen av 1900-tallet, da Pablo Casals ble den første til å framføre og spille inn den komplette syklusen.